Med utgangspunkt i det figurative maleriet blir det menneskelige noe jeg i stor grad vektlegger. Særlig gjelder dette forholdet mellom det naive og det sentimentale. Maleriet som sådan blir også en vesentlig tematikk ettersom malerihistorien også kan sees på som en bevissthetshistorie om mennesket som gradvis har blitt istand til å sanse, og danne seg et begrep om seg selv og sin plassering i verden. Derfor forsøker jeg selv å være i dialog med malerihistorien, hvor jeg til enhvertid undersøker mine egne holdninger til maleriet, og stiller de grunnleggende og tilsynelatende banale spørsmålene vedrørende hvorfor jeg maler, hva kan jeg male? På hvilke måter kan jeg male?

Med dette betrakter jeg maleriet for å være en form for bevissthetsutvikling som til enhver tid er i bevegelse, hvor de aspektene som dreier seg om konsepter og begreper helst utledes fra det estetiske. Jeg forsyner meg gjerne fritt ifra kunsthistorien de elementer og virkemidler jeg opplever at jeg har behov for å ta i bruk. Motivene seg i mellom strekker seg gjerne fra det bedagelige til det som angår det «åndelige», og ikke minst fra det absurde til det som tilsynelatende virker meningsfullt.